Kommunene og norsk økonomi
Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon KS belyser i en serie publikasjoner utviklingen i norsk økonomi med særlig vekt på betydningen for kommunene. I det etterfølgende gjengis deler av organisasjonens siste rapport (2/2017) med benevnelsen "Økonomisk medvind kan snu til motvind for kommunene" som også har et blikk på den økonomiske utviklingen i verden forøvrig noe som i stor grad påvirker den norske økonomien.
De siste 30 årene har kommunegjelden i gjennomsnitt vokst med nær 8 pst. per år, noe som er mer enn for både husholdninger og ikke-finansielle foretak. Veksten var særlig sterk fra tusenårsskiftet og fremover, men har dempet seg noe siste år. Veksten er likevel fortsatt sterkere enn inntektsveksten; gjelda som andel av inntekt øker.
Likevel er det lite som tyder på at kommunesektoren sett under ett er i økonomisk ubalanse nå. Tallet på ROBEK-kommuner er kraftig redusert. Også KS’ analyse av kommunenes økonomiske handlingsrom viser en positiv utvikling og stadig færre kommuner har et begrenset handlingsrom. Men dette henger i noen grad sammen med at sektoren de siste årene har fått høyere skatteinntekter enn lagt opp til i budsjettoppleggene gjennom merinntekter som kan betraktes som midlertidige. Spredningen i gjeld mellom kommuner er dessuten stor, og noen kommuner kan se ut til å være i en mer utsatt posisjon.
Hvis det kreves at nettogjelda ikke skal øke for at en økonomi skal kunne sies å være i balanse, så må utgifter være lik inntekter. Men dersom det i stedet defineres økonomisk balanse som en situasjon der gjelden som andel av inntekt holdes konstant, kan gjelden øke i takt med inntektene. Økningen i gjeld kan brukes til å øke nivået på de totale utgiftene utover det inntektene alene gir rom for.
Med konstant gjeldsgrad, er forholdet mellom inntektsvekst og renter avgjørende for hvor høye utgifter utenom renter en kan ha i forhold til inntektene. Helt siden slutten av 1990-tallet, har inntektsveksten for kommunesektoren vært høyere enn rentene. Det vil si at en har kunnet opprettholde en konstant gjeldsgrad over tid med utgifter utenom renter høyere enn inntektene. I tillegg har fallende renter muliggjort en økende gjeldsgrad uten at rentebelastningen av den grunn har økt, noe som igjen har gitt rom for en enda sterkere utgiftsvekst.
I årene fremover kan dette endre seg. Dersom handlingsregelen for finanspolitikken skal overholdes, anslås det i revidert nasjonalbudsjett (RNB) for 2017 at oljepengebruken de neste fire årene ikke kan øke med mer enn vel 3,7 mrd. kroner per år, mot 21 mrd. kroner årlig i de foregående fire årene. Det må en tro får konsekvenser for kommunesektorens inntektsvekst, særlig tatt i betraktning at en eventuell merskattevekst i år i forhold til anslått nivå i revidert nasjonalbudsjett vil innebære at kommunene har fått noe av inntektsveksten på forskudd. Samtidig er det lite rom for fortsatt rentenedgang, og en viss sannsynlighet for en renteoppgang fremover.
Med en videreføring av de siste årenes rentenivå og inntektsvekst, vil bare det å stabilisere gjeldsgraden på dagens nivå kreve innstramminger i kommunesektorens utgifter sett i forhold til inntektene. Med lavere inntektsvekst og eventuelt økte renter, må innstrammingen skjerpes ytterligere. Det er i årene fremover en får testet hvor bærekraftig gjeldsoppbyggingen i kommunesektoren har vært.
Tilgang til den totale rapporten fra KS fås ved å benytte følgende lenke: Kommunene og norsk økonomi